[drømmekraft] [jandek] [postkort] [100 ord]

Hver dråpe blir et menneske

1000 ord, perfekt fordelt på 10 historier

Gardinene danser uten sans for rytme. Klokken tikker jevnt og sakte. Ingen søvn kommer. Jeg tar på meg skjorte og lys jeans. Min lille bil og jeg har den smale veien for oss selv, den brede må vi dele. Skyggen fra gatelyktene lager målstreker for hver niende meter. Vi vinner og vinner mens byen gradvis forsvinner i bakspeilet. En avstikker. Ved en beksvart skog forlater jeg bilen. Jeg slår følge med en bekk til en lysning. En stein blir min plass. Himmelen er mørk nok til at jeg ser stjernene. I den fjerne lyden av susende biler, savner jeg ingen.

En hvit, tynn katt våkner forvirret opp til et mareritt. Det er hennes første bursdag i dag. Med kun to liv til gode slikker hun pelsen i et forsøk på å bli kvitt nervøsiteten. I bakgaten der hun bor når aldri solen ned til asfalten. Bilene er mørke. De kjører fort forbi. Hun smyger seg mellom en konteiner og et rosebedd. Alt som fortsatt lever, er noen gresstrå. Hun stryker seg mot dem. De minner om stedet hun en gang bodde. I drømmen lekte hun under ei eik ved et rødmalt gjerde. Med tre søsken og mor som elsket henne.

Tyngdekraften er alt som holder meg på jorden. Den er festet til skosålene mine. Lissene knytter jeg svært stramt. Jeg liker det slik. Dager skoene sitter for løst, etterfølges av lange og slitsomme netter. Jeg - en blå drage. I ett med himmelen, festet til en tynn, lang line. Mannen som holder linen er en fremmed. Jeg ber om å få slippe fri. Ned eller opp. Helst ned. Jeg lukker øynene. Når jeg åpner dem har den fremmede alltid bundet meg til en stor stein. Vinden blåser bort bønnene mine. Menneskene er altfor oppslukte av stiene sine til å se opp.

Den vise mannen sier: "Bukk ikke under for materialismen. Et menneske bør ikke eie mer enn tre ting for å kunne oppnå ekte lykke!" Kvinnen i lilla titter ned i bærenettet sitt og ramser opp en rekke gjenstander av plastikk, tøy og metall. "Jeg sa tre ting, som i én, to, tre!" utbryter mannen. Hun setter opp et lurt fjes og konfronterer ham: "Men du har jo fire. Stokk, briller, laken og sandaler." "Hm," sier mannen, "jeg kunne kanskje unnvære stokken ..." Et stort glis sprer seg i ansiktet hennes. Med store, forventningsfulle øyne spør hun: "Kan jeg kjøpe den?"

En natt lå jeg tett inntil en kvinne, på et pledd, i gresset. Jeg sovnet ikke. Ble bare liggende og beundre stjernehimmelen og lukte til meg havet. Bølgene bruste varsomt mot stranden nedenfor. Da morgenen nærmet seg rumlet det dypt under oss. Byen var langt borte. Mellom oss og jordens indre var kun jord og stein. Jeg løftet hodet fra bakken. Så for meg varm lava bevege seg gjennom trange ganger. Kvinnen våknet med undrende blikk. Jorden rumlet nok en gang. Så ble det stille. Vi elsket i solas første stråler. De fikk hele himmelen til å blekne, også stjernene.

Jeg er født ved foten av en regnbue. Lykken er i andre enden, ble jeg fortalt. Uflaks, har jeg tenkt. Årene gikk og jeg vokste stadig ut av klærne mine, mens jeg fulgte fargene som tiltrakk meg. Med selvlagde englevinger prøvde jeg å lette fra benker. Jeg har vært mellom trær og skyhøye hus. Spurt fuglene og lett i bekken under sengen min. Uten hell, men likevel - glad. Jeg tenkte en dag i skogens ro: Jeg har bare ett øye på stien, det andre søker regnbuen. Hva om jeg finner ut tre minutter før jeg dør at de tok feil?

"Hallo? Følger du med?" Søsteren så strengt på henne. "Ja, ja, klart det!" Det gikk omtrent fem sekunder, så var hun tilbake igjen. Myk sand under føttene. Varm bris mot nakken. En sommerdag, sikkert i juni. Eller juli. Ja, det måtte være juli. Det var flere mennesker på stranden. Hun satt og betraktet dem. Smilte. Hvorfor har det seg slik at folk alltid ser utover havet, funderte hun. Man kan jo verken se mye, langt eller dypt. Rett bak ryggene våre, det er der det spennende skjer. "Du klarer ikke slutte å dagdrømme, du?" "Jo da, jo da," svarte hun.

Det lukter innestengt. Jeg setter fra meg kofferten. Med skoene på beveger jeg meg mot vinduet. Åpner det på vidt gap. Oppdager at fredsliljen min har bare brune blader. "Det er nok den tørre luften her hos meg du ikke har godt av," sier jeg og løfter potten fra den støvete vinduskarmen. Jeg går ned trappene. Utenfor står en mørkegrå dunk med lokk. Før jeg legger liljen forsiktig oppi hvisker jeg: "Du vil raskt bli tatt hånd om av fagfolk. De vil plante deg ut på en bondegård. Du kan gjøre deg grønn og fin mens du leker med humlene."

Han holdt hånden opp mot solen. Spriket med fingrene. Skarpe stråler traff øynene, nesten uventet. Han elsket uforståeligheter. Hvor stort er universet, undret han. Han mente at den delen av hjernen som ønsket full kontroll, hadde en motpart. Fuglen hans var nylig gått bort. Eller fløyet, som han likte å se for seg. Det stakk i brystet. I et glimt forestilte han seg hvordan det er å dø. Sollyset var uutholdelig. Han lukket øynene. Drømte en kort drøm. Kjente fuglens kvasse klo mot tommelen. Forsiktig kysset han det grønne brystet. Den spiste ostepop fra hånden hans. For aller siste gang.

Regnet høljer ned og lager strie elver på vinduet mitt. Jeg går ut for å se dem fra en annen kant. Tenker at dette har noen gjort før meg. Hver dråpe blir et menneske og vannet på bakken er historien vår. Som en oppskriftsbok på all menneskelig smerte ligger den ved mine føtter. I mørket ser jeg etter noen som ligner på meg. Noen som risser hver dag inn i et tre og ønsker at sannheten alltid er sann. Hun blir vanskelig å finne, for jeg er ikke helt den jeg sier jeg er. Eller den jeg prøver å være.

(mai 07)

© 2006-2011. Design by Kiné Kaborg.